Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet (2 Pet 1,16-18).
Hendelsen på dette ikke navngitte fjellet var skakende. Hendelsen og ordene «Dette er min Sønn», resulterte i undervisningen i 2. Petersbrev. Denne undervisningen om Jesus bygget ikke på innbildning; den var heller ikke fabrikert av apostlene. Det var en lære som kom av et liv sammen med Jesus, og den ble bekreftet av Faderens proklamasjon. Disse ordene og fortellingen om forklarelsen på berget finnes hos alle synoptikerne (Matt, Mark, Luk). Vi forstår hvor viktig synoptikerne mente denne hendelsen var, ved at den er plassert omtrent midt i alle de tre evangeliene, sammen med Peters bekjennelse til Jesus som Messias.
Hva var så spesielt med denne ene hendelsen? Av alt det disiplene hadde erfart sammen med Jesus gjennom de tre årene de hadde vært sammen med ham – hva var det som gjorde denne hendelsen til et av høydepunktene i apostlenes teologi? For å avdekke dette, må vi dykke ned i tekstens bakgrunn og i datidens kultur.
Denne fjelltopp-hendelsen mener mange forskere i dag kan ha skjedd under Løvhyttefesten (Sukkot). Det skjer enten 6 dager (Matteus og Markus) eller 8 dager (Lukas) etter en annen betydningsfull situasjon: første gang Jesus talte med disiplene om sin død. Hvis den tenkte forbindelsen til Løvhyttefesten er korrekt, så har Jesu første kunngjøring av sin kommende død skjedd på Den store forsoningsdagen, Jom Kippur. På denne dagen ble en bukk ofret i templet i Jerusalem som soning for folkets synder, mens en annen bukk, syndebukken, skulle bære folkets synder ut i ørkenen. Jesu forestående død skulle bli det endelige sonoffer.
Gud påbød Israels folk å feire Løvhyttefesten til minne om hans omsorg og beskyttelse i ørkenen etter utferden fra Egypt. De mørkere delene av utferden ble ikke nevnt her, bare Guds frelseshandling. Dette var også den tiden da Sinaipakten hvert sjuende år ble lest for folket (Sabbatsåret eller «shmita», 5 Mos 31,9-13). I senere rabbinsk tradisjon har dette utviklet seg til den årlige gledesfesten for Torahen, «Simchat Torah», når den årlige syklusen for lesning av Torahen avsluttes og starter på nytt.
Ved tiden for Løvhyttefesten er høstens innhøstning over, og Guds store gaver feires. Denne frukthøsten peker symbolsk mot den siste dom. På denne måten reflekterer Løvhyttefesten den feiringen som følger etter dommen, når ondskapen endelig er dømt, og frelse og sann fred er virkeliggjort. Andre folkeslag skal også få del i Guds fremtidsplaner. Da skal de som er igjen av alle folkeslagene som kom mot Jerusalem, år etter år dra opp for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, og for å feire løvhyttefesten (Sak 14,16).
Det er ikke sikkert at Løvhyttefesten er konteksten for Forklarelsen på berget, men det er likevel synlige hint i teksten: den før nevnte tidsplasseringen, Jesu ord om sin død og Peters tilbud om å bygge løvhytter (hebr: sukkot). Om dette forutsettes, kan vi lettere forstå det inntrykk hendelsen gjorde på de tre disiplene, Peter, Jakob og Johannes – som var ledet opp på fjellet av sin mester.
Det de tre apostlene så på fjellet var noe helt uventet og forbausende. Og likevel var det noe som – om det overhode skulle hende – med stor sannsynlighet skulle skje under akkurat denne høytiden. Moses og Elia viste seg i guddomelig glans, sammen med deres mester, Jesus. Moses var legemliggjørelsen av Torahen og Elia var den store profeten som skulle komme før Messias. Og nå var mesteren deres opphøyet til denne gruppen! Jesus var profeten som Moses, og Elia’s nærvær bekreftet at han var Messias. Apostlene hadde begynt å forstå dette, men nå ble det bekreftet, og de hadde den store ære å være vitner til denne begivenheten. Oppfyllelsen av profetiene og deres drømmer sto foran dem: Loven, profetene og Messias. For en jøde som levde i Midt-Østens første århundre måtte det være vanskelig å forestille seg et mer strålende øyeblikk enn dette.
Inn i denne facinerende scenen lyder den allmektige Guds stemme. Det må ha vært et sjokk i seg selv – innholdet var enda mer slående. Den guddommelige røsten nevnte ikke engang disse store trosheltene, Moses og Elia. I stedet talte den om mannen de hadde fulgt en tid nå. Deres mester ble ikke opphøyd til samme nivå som Moses og Elia, slik det først kunne se ut til. Han be opphøyet over dem. Han alene var Guds elskede Sønn. Bare ham hadde Faderen behag i. Etterpå forsvant Moses og Elia, og de tre apostlenes mester var atter alene med dem.
To tusen år senere, uten den jødiske tankegangen i det første århundre, er det vanskelig å forstå dette øyeblikkets skakende betydning. De tre apostlenes var rystet i sitt innerste. Loven og profetene var hjørnesteinene i jødisk tro. Messias skulle være den forventede fortsettelsen i denne guddommelige planen. Men visselig ikke over de andre …. ikke større enn Moses… ikke større enn Elia.
Nå var alle deres tanker om dette smadret. Alt som handlet om Loven, profetene, åpenbaringen og Guds store gjerninger pekte mot denne ene mannen. Denne mannen var målet og hensikten med alt Gud hadde gjort før. Deres mester var Messias, Guds sønn – og ved siden av ham var, er og blir det ingen annen. Alt og alle er underlagt ham. Alt handler om Jesus, Guds elskede sønn, som Faderen har behag i.
Terho Kanervikkoaho, prosjektkoordinator