Terho Kanervikkoaho, prosjektkoordinator
Det var en gang en pastor – men selvsagt ikke meg. Han hadde snublet over en allegorisk lesemåte av Det gamle testamentet, og gjennom denne hadde han gjort noen vidunderlige oppdagelser. Nå ble han fristet til å bruke denne metoden i så og si alle situasjoner. Og siden denne pastoren hørte til i en menighetskultur der talene ble «ledet av Ånden» (med andre ord: Ikke forberedt på forhånd), oppsto det problemer.
En fin søndag formiddag valgte vår entusiastiske pastor en tekst fra 1 Sam 6, der paktens ark blir tilbakeført fra Filisterland til Israel. Arken var blitt tatt av filisterne som krigsbytte. Men etter at Herren hadde latt det regne over dem med ulike katastrofer, forsto filisterne endelig hintet, og de ville returnere arken til Israel.
I pastorens tale ble vogna som bar paktsarken en allegori om menigheten, som bærer Guds ord. Kuene som dro vogna ble de troende, som hver enkelt har et stort kall til å bære Hans ord ut til verden. Men den fine allegorien fikk en brå slutt da pastoren kom til det punktet i teksten der vogna ble hugget opp og kuene ofret på bålet.
Konklusjonen må bli at å lese teksten på forhånd og å forberede talen, kunne ha vært på sin plass.
Talen er et godt eksempel på hvor galt det kan gå. Bakgrunnen for fortellingen er en militær og religiøs katastrofe, som førte til at paktens ark ble bortført av filisterne – helt til de oppdaget at de var tryggere uten å ha den, og tilbakeførte den til Israel.
Her kommer vi til den delen av fortellingen som har skapt problemer for mer enn én pastor. Filisternes rolle var over da paktens ark kom fram til Bet-Sjemesj. Der ble vogna delt opp og brukt som ved for å ofre de kuene som hadde dratt arken til den israelske byen. Men akkurat på det punktet der den uheldige pastoren avsluttet sin mislykkede allegori, der var det at det begynte å gå galt for israelittene.
Hva som videre skjedde, avhenger av hvilken grunntekst du velger. Den masoretiske (autoritative) hebraiske teksten og den greske Septuaginta gir litt ulik beskrivelse av det som skjedde videre. Men i følge den hebraiske teksten var det noen i Bet-Sjemesj som så på den utildekkede paktsarken, og som derfor døde.
Å se rett på den utildekkede arken var strengt forbudt, til og med for dem som hadde fått ansvar for den (4 Mos 4). I den greske teksten var det en spesiell familie i Bet- Sjemesj som ikke deltok i feiringen av at arken var kommet tilbake. Og slik førte deres likegyldige holdning til Herren til at de ble slått ned. (Et annet divergerende punkt er hvor mange dødsoffer det var). Men avslutningen blir den samme: Paktens ark ble ikke behandlet på den riktige måten, slik det var foreskrevet i Torahen, og dette førte til øyeblikkelig dom. Om Gud hadde vært streng mot filisterne, hvor mye strengere da mot israelittene, som hadde fått skriftlige instrukser om arken?
Derfra gikk situasjonen bare fra vondt til verre. Bet-Sjemesj var en levitt-by. Det var ikke tilfeldig at arken endte opp der. De levittiske innbyggerne i Bet-Sjemesj måtte ha inkludert prester, etterkommere etter Aron, som hadde fått i oppgave å tildekke paktens ark; dessuten etterkommere av Kehat, Levis sønn, som hadde fått beskjed om å ta vare på paktens ark. Disse folkene burde ha hatt inngående kunnskap om den riktige behandling av Herrens paktskiste. I stedet for å gjøre jobben sin etter at flere innbyggere var døde, bestemte de seg for å sende arken til nabobyen Kirjat-Jearim. (Dette kan antyde et gammelt fiendskap mellom to nabo-byer).
Uansett: Kirjat-Jearim var ikke noen levitt-by; den hørte til området som ble gitt til Juda-stammen – som ikke hadde fått ansvar for å passe på arken. Ingen i Juda-stammen skulle ha hatt noe som helst med paktens ark å gjøre. Ikke desto mindre – dit ble den sendt, og en av innbyggerne, Eliasar, Abinadabs sønn, ble innviet til å vokte arken.
Kan det bli enda verre? Selvsagt kan det det! Utrolig nok ble paktens ark øyeblikkelig glemt i minst én generasjon. Mer enn tjue år gikk … Samuels dommertid begynte og den sluttet … Sauls herredømme begynte og det sluttet … og arken ble værende i Abinadabs hus, der det ser ut til at den gikk videre fra Eliesar til hans sønner. Først etter Sauls død, den påfølgende borgerkrigen og Davids innvielse til konge ble arkens eksistens gjenoppdaget. Fra 1 Sam 6 til 2 Sam 6 er ikke paktens ark nevnt én eneste gang.
Visste man ikke hvor den var? Kanskje – men der er ingen antydning om noe slikt. Tvert imot, når David bestemmer at arken skal finnes igjen, ser det ikke ut til å være noe problem å oppspore den. Var arkens betydning glemt? Dette er også en mulighet – selv om også dette ville være vanskelig å forstå. Paktens ark hadde vært i Siloa, der Samuel vokste opp. Samuel var levitt av Kehats slekt (1 Krøn 6,27-28), og han hadde fått oppgaven med å ta vare på utstyret i helligdommen, inkludert paktens ark. Likevel fortelles det ikke at Samuel selv skulle ha nevnt arken – heller ikke prøvde han å tilbakeføre den dit den hørte til. Alt i alt: vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, heller ikke vet vi grunnen til denne utilgivelige uvitenheten – men på en eller annen måte, på et eller annet sted, gikk det veldig, veldig galt.
Etter en uvitende generasjon ble paktens ark sendt tilbake til sentrum. David hadde opprettet sitt styre og holdt på å flytte hovedstaden til den gamle jebusitt-byen Jerusalem. For å sentralisere sitt herredømme, ble både politisk og religiøs makt konsentrert på ett punkt: byen som Gud hadde valgt ut som et sted for sitt hellige navn (5 Mos 12,5). Men på veien til den nye hovedstaden gikk det galt igjen, og tallet på omkomne øket ytterligere.
1 Krøn 13 forteller om bekjennelse av tidligere uvitenhet og et forsøk på å rette opp dette. En stor flokk av politiske, militære og religiøse ledere drar mot Kirjat-Jearim for å føre paktens ark til Jerusalem. Ussas og Ahjos sønner (kanskje heller sønner eller sønnesønner av Abinadab) fikk den ære å følge arken på siste etappe av reisen til det sted den hørte hjemme. Men en dag ble til tre måneder. Hvordan skjedde det?
Paktens ark ble satt på ei vogn som ble trukket av okser. Reisen begynte med stor fest og glede. Et sted snublet oksene; for å forhindre at arken falt på bakken, strakte Ussia ut hånden for å støtte den. Gud slo ham, og han døde. Dette må være en av de tøffeste historiene å lese om i Bibelen: Hvorfor skulle Gud slå ned en mann som ville beskytte arken?
Årsaken finnes igjen i Torahen. For det første: Ussia og Ahjo skulle aldri ha vært der. De bodde i Kirjat-Jearim, og dermed var de temmelig sikkert medlemmer av Juda stamme. For det andre: Arken skulle ikke flyttes på ei vogn, men den skulle bæres av en bestemt levitt-familie, etter at den hadde blitt ordentlig tildekket av prestene. For å oppsummere: Alt ved denne reisen gikk mot Guds befalinger. I stedet for å stille spørsmål om hvorfor Ussia døde, skulle vi heller spørre hvorfor han var den eneste! Igjen kan man bare konkludere med at Gud valgte å være nådig.
Det var først etter Ussias’ død at kong David forsto Guds hellighet. Og den skremte ham. David innså at Gud ikke tolererer slapp lydighet – noe han skulle fortsette å kjempe med resten av livet. Denne nyoppdagede frykten for Gud hindret kongen i å fortsette sitt mislykkede forsøk på å bringe arken til Jerusalem på hvilken som helst måte. Det hindret også at flere omkom, siden David nå omsider gjorde den første riktige beslutningen angående arken: Han lot den bli værende i huset til en mann som het Obed-Edom.
Om dette var den riktige beslutningen, eller om David faktisk slik fullførte den svært vanskelige oppgaven med å gjøre en forferdelig situasjon enda verre, vil avhenge av hvem denne Obed-Edom var. Obed-Edom skulle være fra Gat. Gat er kjent som en av fem viktige filisterbyer i området. Og hvis Obed-Edom hadde vært filister, hadde dette vært nok et fryktelig mistak. Men det er også mulig – ja, faktisk mest sannsynlig – at navnet «Gat» henviser til en del av et bynavn. Gat-Rimmon, en levitt-by i nord. «Obed-Edom» er faktisk nevnt blant levitt-musikerne da arken til slutt ble brakt til Jerusalem (1 Krøn 15,21), og familien hans som portvoktere like før (1 Krøn 15,18). Det ser ut til at hendelsene endelig utviklet seg i riktig retning.
Etter tre måneders stillstand tok David igjen opp tanken på å føre paktens ark til Jerusalem. Dette kan ha kommet av ren misunnelse, siden ideen ble inspirert av opplysninger om hvordan Obed-Edom ble velsignet (- eller bare mangel på ulykker knyttet til arken). Uansett: Det ser ut til at man endelig har sett på instruksene fra Herren om riktig håndtering av arken, og har satt dem ut i livet (1 Krøn 15).
Omsider, etter så mange prøvelser og feilslag, fikk de endelig gjort det riktig. Arken ble båret av de utpekte levittene, som hadde helliget seg og kledd seg riktig. De feiret med jubel: Herrens ark var endelig på veg til sitt rette sted, fysisk og åndelig.
Hva kan vi lære av denne historien? Den lange, uforglemmelige reisen arken gjorde er en advarsel til oss om ikke å forsømme Guds ord. Gode intensjoner kan aldri komme i stedet for virkelig å lese Bibelen og følge vår Herre slik han vil. Uten Bibelen kan nok vår tro være ekte, men det kan ende fryktelig galt. For å være lydige, må vi ta Guds hellighet på alvor – og samtidig være klar over hvor avhengige vi er av Guds store nåde og hans tilgivelse – når vi ikke kan unngå å mislykkes.
Unngå å gjøre ting feil – les Bibelen.