Sabbaten – en leksjon i å roe ned

Sanna Erelä, prosjektkoordinator

Sabbaten er spesiell her i Jerusalem. De fleste av naboene mine er religiøse jøder – ikke av dem som går i svarte klær og isolerer seg i egne samfunn, men folk som lar dagliglivet styres av jødiske tradisjoner. Når sola går ned på fredagen og sabbatshornet lyder over byen, faller det fred over huset. Ytterdøra står ulåst, slik at gjester ikke trenger å trykke på ringeklokka. Spare-pæra lyser opp trappa gjennom natta. Ifølge Torahen er det forbudt å gjøre opp ild på sabbaten, og rabbinsk jødedom likestiller det med å bruke elektriske brytere. Derfor slår ikke religiøse jøder på eller av strøm i løpet av sabbaten. Det trengs tidsbrytere og termostater til f.eks. å holde maten varm. Mange turister i Det hellige land kjenner sabbats-heisene, som stanser i hver etasje.

Jeg tror at jeg er den eneste ikke-jøden i huset, for det er jeg som blir kontaktet om noe ikke går som det skal. Finurlighetene i den jødiske Loven gjelder ikke folk fra andre land. Jeg har ofte blitt bedt om å trykke på knappen for luft-kjøling eller radiator. Første gangen må jeg ha sett ganske overrasket ut, men nå vet jeg hva det betyr at man banker på døra mi på sabbaten. Og hvis disse små tjenestene er en måte å komme i kontakt med naboene på, så gjør jeg det gjerne.

Den jødiske overholdelsen av sabbaten får gjerne oss kristne til å trekke på smilebåndet. Det jødiske folket representerer etterkommerne av Det nye testamentes fariseere, og fariseerne – tror vi – var håpløse hyklere. Vi tror at dagens jøder er bundet av «Lovens bokstav», og ikke i stand til å se forskjellen på viktige og uviktige saker. Men kanskje skal vi ikke så raskt le av dem. For meg personlig, etter alle disse årene i Israel, har sabbaten blitt en leksjon i hvile og avslapning.

Israel er en av verdens mest aktive brukere av sosiale media. På bussen ser det ut som alle under 70 har mobiltelefonen som en forlengelse av hånda – det vil si: seks dager i uka. På den sjuende dagen er telefonene slått av, internett er nede og fjernsynet taust. Sabbaten er en tid for å roe ned og ha fellesskap.

Butikkene er stengt og offentlig transport stanser. Det er tid for å dele et måtid, synge, gå til synagogen (hvis familien er religiøs), og være sammen med slekt og venner. Hva tror du: ville du og din famile være i stand til å stenge for all ytre kontakt én dag ukentlig – og bare være sammen? For meg personlig hadde det vært en ganske stor utfordring!

Nylig ble det rapportert at utstrakt surfing på mobilen kan forårsake nedsatt konsentrasjon og ADHD-symptomer, til og med for voksne. Det ser nesten ut til at hele den vestlige verden kan lide av utmattelse og hukommelses-svikt på grunn av for mye informasjon. En over-aktiv livsstil og konstant piping fra smarte dingser får i alle fall mer sensitive personer til å undres: Hvordan greier de å takle alt sammen? Inn i denne situasjonen er det at alle slags alternative livsstils-guruer, endringsagenter og mindfulness-lærere dukker opp for å redde oss. Er det å gå til den andre ytterlighet virkelig vår eneste mulighet? Hvor ble det av den bibelske tanken om sabbaten? Hvem skulle lære kristne å hvile i en «mindful» bønn?

En gang om året i Israel, på Yom Kippur, Den store forsoningsdagen, kuliminerer virkelig stillstanden. På den dagen bruker et flertall av den jødiske befolkningen å faste fra mat, drikke og underholdning i 25 timer – for å granske sine hjerter og omvende seg fra sin synd. All trafikk, fra privatbiler til fly, stanser. Til og med israelere som ikke faster, respekterer dagens særpreg. Selv om jeg, som kristen, ikke tror at faste skulle kunne rense noen fra synd, er det likevel noe sterkt over Yom Kippur. Det er et bilde på hvordan vårt forhold til Gud burde komme først i våre liv. Det er som om samfunnet også stanser opp og sier: Uten Gud har vi intet. Uten Ham, vil vi ikke engang overleve.

Feiringen av den jødiske sabbaten kan for kristne se ut som en form for tvang. Dypt i sinnet klinger bibelske utsagn som: Å gå Lovens vei er en forvrengning av Åndens frihet. Og sabbatshvilen er faktisk ikke gratis for mange jødiske kvinner. De må gjøre forberedelser og passe tiden, slik at familen kan hvile. Likevel lurer jeg på om vi kunne lære noe av dem, uten å legge ekstra byrder på oss selv eller andre? Skulle vi som kristne holde mer disiplin og orden i vår frihet, for å gi våre overfylte tanker en kort pause – for ikke å snakke om fornyelsen av sjel og ånd?