Navn på Gud i Bibelen (Del 1)

Bilde av et glassmaleri fra St. Ann Kirken, Manchester, England, tilhørende Pvasiliadis.

Elisabeth E. Levy, leder av Caspari Center

En gang utvekslet jeg telefon-nummer med en ortodoks rabbiner her i Jerusalem. Da jeg dikterte mitt nummer, så rabbineren opp på meg og spurte med synlig begeistring: «Hvordan fikk du tak i et slikt nummer?!» Jeg hadde aldri tenkt at mitt nummer var noe spesielt, jeg hadde ganske enkelt valgt det fordi det var lett å huske. Jeg må ha sett like forvirret ut som jeg følte meg, og da jeg ikke svarte med en gang, la han til: «Ser du det? ’26’ dukker opp i telefonnummeret ditt, to ganger!»

Rabbineren så at jeg fortsatt ikke helt forsto, så han begynte å forklare meg hvor viktig tallet 26 er. I jødisk tradisjon har tetragrammet,  (YHWH יהוה), det helligste navnet på Gud, tallverdien 26. På hebraisk har hver bokstav en tallverdi (alef = 1, bet = 2 osv). Tallverdien i tetragrammet er følgende: yud (Y) = 10, heh (H) = 5, vav (W) = 6, heh (H) = 5. Når disse tallene summeres, blir det 26. Slik blir  26 et tall som gjenspeiler Guds navn.

I denne rabbinerens øyne var jeg en heldig person som hadde et mobilnummer som inneholdt dette tallet – ikke bare en gang, men to!

Men hvem er den som skjuler seg bak dette spesielle tallet?

YHWH – Herren

YHWH, tetragrammet, har blitt det helligste navnet på Gud i jødedommen. Det ble så hellig at det bare var øverstepresten som kunne uttale disse fire hebraiske bokstavene, en gang i året, når han gikk inn i Det aller helligste rommet i templet på Den store forsoningsdagen (Yom Kippur). Fra øversteprest til øversteprest ble den hemmelige uttalen av navnet gitt videre. På Jesu tid var det ingen annen som våget å uttale dette spesielle navnet på Gud.

Tradisjonen rundt dette navnet var så streng at når masoretene, de jødiske skriftlærde, skrev ned vokal-tegnene i Tanach (den hebraiske bibelen, som før hadde bare konsonanter) i det 6.-7. århundre, så brukte de ikke vokalene som hørte til tetragrammet, men vokalene i «Adonai» («min Herre). Etter hvert ble det slik at alle steder der YHWH fantes i Skriften ble det lest som «Adonai». Og derfor var det vokalene som hører til Adonai («a-o-a»), og ikke vokalene til YHWH, som ble lagt til de fire hebraiske bokstavene av masoretene. Noen var ikke klar over denne tradisjonen, og de prøvde å uttale de hebraiske bokstavene Y-H-W-H med vokalene som hørte til Adonai; dette førte til den feilaktige uttalen «Yehova» for YHWH.

Ingen kjenner den riktige uttalen av tetragrammet, siden tradisjonen gikk tapt. Men en mulig lesemåte er «Yahwe». Navnet er kanskje ikke «et navn» i egentlig forstand; det er trolig en verbal-form av verbet «haya» («å være»). Når det oversettes til engelsk, blir det vanligvis gjengitt som «Lord» – på norsk «Herren». I Bibel 2011 blir tetragrammet gjengitt med store bokstaver HERREN.

Har vi noen kilder utenfor Bibelen som kan gi oss noe bakgrunnsinformasjon om tetragrammet? Egentlig ikke, – men to tekster datert til 1400 f.Kr. er funnet i templer i Nubia (Sudan). De tekstene inneholder navnet på en gud, «YHW», trolig uttalt «Yahu». Vi vet ikke sikkert om det er en sammenheng mellom de to, men noen forskere mener at det er en mulig forbindelse her.

Jeg er den jeg er

«Jeg er den jeg er» var Guds svar til Moses da han spurte om Guds navn, 2. Mosebok 3.  Det kan se ut som et noe merkelig svar, men her møter vi igjen det hebraiske verbet «haya». Da Gud åpenbarte seg for Moses gjennom den brennende tornebusken og utpekte Moses til å føre israelittene ut av Egypt, var Moses særdeles nølende. «Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene:  «Jeg er» har sendt meg til dere» (2 Mos 3,13-14). 2. Mosebok 3 introduserer for oss det store «JEG ER», en Gud som er utenfor tiden, som eksisterte før alt ble skapt. Gud er – alltid. Men hvor mye vi enn prøver å forstå det, så forblir Guds navn på en måte utenfor våre begrepsrammer, utenfor enhver sammenligning.

Om vi går til Det nye testamente finner vi mange «Jeg er»-utsagn. Jesus sa: «Jeg er livets brød»… «Jeg er vintreet»…. Jeg er Alfa og Omega» osv. Forbindelsen til Det gamle testamente og Guds navn er tydelig.

Herren – El Shaddai

Senere, i 2. Mosebok 6, talte Gud igjen til Moses og åpenbarte sitt navn: «Gud talte til Moses og sa: «Jeg er HERREN. Jeg viste meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, Den veldige, men under mitt navn HERREN var jeg ikke kjent for dem» (2 Mos 6,2-3). I dette kapitlet åpenbarte Gud seg for Moses som HERREN, på hebraisk יהוה, eller Yahwe/Adonai. Men Gud sier at Abraham, Isak og Jakob ikke kjente dette spesielle navnet. For fedrene var Han bare kjent som «El Shaddai», ofte oversatt med «Den allmektige» (i Bibel 2011 oversatt med «Den vedlige»). Betydningen av det hebraiske ordet «Shaddai» er usikker, og det forekommer bare noen få ganger i Det gamle testamente, men ordet forbindes vanligvis med roten av det hebraiske verbet for å være «mektig og sterk». Vi finner dette navnet i bruk fra 2. årtusen f. Kr. også i landene rundt Israel, for eksempel i byen Ugarit (i dagens Syria) og i Egypt.

Hebrew Bible

Bilde: oskiles, Pixabay

Det er oversettelsen til gresk og latin som gir oss en indikasjon på hvordan ordet skal bli forstått. Den greske oversettelsen, Septuaginta, oversetter det hebraiske ordet «Shaddai» til «Pantocrator» («allmektig» eller «med all makt») mens den latinske oversettelsen, Vulgata, gjengir ordet med «Omnipotens» («uendelig mektig» eller «kraftfull»).

«Gud» eller «guder»?

Det nest mest vanlige navnet på Gud i Bibelen etter YHWH er «Elohim», som oversettes med «Gud», men som egentlig betyr «guder». Elohim er i virkeligheten et generelt navn for «guder», og ikke et særnavn. Grammatisk er «Elohim» flertall. Men i Bibelen betyr det til vanlig entall, og brukes som et ekte navn for Gud. I selve begynnelsen av Bibelen leser vi: «Bereshit bara Elohim»…. «I begynnelsen skapte Gud….» Her står ordet for Gud, «Elohim» i flertall, mens verbet står i entall, på hebraisk «bara». Dette viser oss at «Elohim» skal forstås som en entalls-enhet. Elohim var det vanlige ordet for gud/guder i området. Men Yahwe ble det spesielle navnet for Gud, eller Herre, i jødedommen. Begge navnene blir faktisk ofte satt sammen i den hebraiske bibelen, som i 2 Mos 20,7: «Du skal ikke misbruke HERREN din Guds (“YHWH Eloheicha”) navn.»

Konklusjon

Bibelen har mange navn for Gud. Guds navn reflekterer både konteksten i den bibelske samtid, så vel som Bibelens historie. Men det navnet som er blitt det helligste gudsnavnet i jødedommen er Yahwe (YHWH) – det er så hellig at jøder ikke engang uttaler det, men i stedet leser det som Adonai. Vi kan kanskje aldri til fulle forstå dette navnet (eller verbet), fordi Gud selv alltid vil være så mye større enn vår begrepsverden. Men vi kan få vite mye om Ham og Hans egenskaper gjennom Hans forskjellige navn i Bibelen. Neste artikkel vil gi oss enda mer innsikt. Følg med!

Dette er del 1 av en todelt serie. Del 2 vil bli publisert i desember.