Israelsk sameksistens på tvers av murer og usynlige grenser

Tanja Shoshani, prosjektkoordinator

Street view

Bilde: Matti Mäkelä

I år går jeg på kurs for å bli israelsk turist-guide. Kurset er på engelsk og derfor er deltakernes bakgrunn veldig sammensatt. Omtrent en tredjedel av gruppa vår er praktiserende religiøse jøder, en annen tredjedel er muslimer, og resten av oss er en blanding av sekulære og ’andre’, som består av Jesus-troende, messianske jøder og kristne arabere. Kurset er veldig intensivt; innhold for 2 år er presset sammen på 10 måneder. Det betyr at vi regelmessig er sammen som gruppe i lange økter av gangen.

I løpet av vår siste 5-timers undervisningsbolk hadde vi den luksus å få én 30-minutters pause, i stedet for mange kortere pauser. Årsaken til denne lengre pausen var tiden på døgnet: den jødiske kveldsbønnen Minha måtte overholdes, og for de muslimske deltakerne ga det også nok tid til å avslutte dagens Ramadan-faste. Og etter disse religiøse ritualene samlet vi oss igjen for å lære om det andre templets historie.

Gruppa vår gjenspeiler det multikulturelle Israel. Gjennom kurstimene er vi alle i samme situasjon. Vi kommer fra ulik bakgrunn – etnisk, kulturelt og nasjonalt, vi har ulike tanker og synspunkter om Israel, men vi er alle israelere.

Bobler og usynlige grenser

Israel ligger i krysningpunktet for tre kontinenter, og i landet smelter påvirkning fra alle kanter sammen. Nasjonen er sammensatt av folk og kulturer fra hele verden, dvs fra de jødiske samfunnene i ulike deler av verden. Enkelte nye immigranter som flytter til Israel ifølge Tilbakevendingsloven, regnes faktisk ikke som ”jøder” i henhold til rabbinsk lov. Og messianske jøder betraktes av utenforstående som tilhørende en gruppe som ligger mellom jødedom og kristendom. De ser på seg selv som jøder, mens ortodoks rabbinsk jødedom klassifiserer dem som kristne, fordi de tror på Jesus.

En annen stor del av det israelske samfunnet er den arabisk-talende befolkningen, både muslimer og kristne. Mange av disse er innfødte i landet og har bodd her i generasjoner; noen emigrerte fra omkringliggende arabiske land bare noen få årtier før den moderne staten Israel ble opprettet.

Det er også mange skillelinjer innen de hebraisk- og arbisk-talende samfunnene. Innen begge grupper finnes det folk med forskjellig bakgrunn, med markante kulturelle og religiøse skikker, sammenlignet med andre i samme etniske gruppe.

I tillegg til disse etniske hovedgruppene rommer dette landet også andre minoriteter: arabisk-talende drusere, ei folkegruppe som også finnes i Syria og Libanon, arabisk-talende beduiner som befolker forskjellige områder i Israel, Jordan og Egypt, armenere, som snakker enten hebraisk eller arabisk avhengig av hvor de bor, sirkassere, som vanligvis er sunni-muslimer og gjør tjeneste i den israelske hæren, og samaritanere, som består av et bittelite hebraisk-talende samfunn i Holon og et like lite arabisk-talende samfunn i nærheten av Nablus. Disse minoritetene har sine egne skoler med sine egne læreplaner, og sine egne lokale kommuner osv.

Sameksistensen mellom alle disse undergruppene er ofte krevende, men i det store og hele ser det ut til å fungere på et vis. Men det er ikke alltid så mye samhandling mellom disse gruppene. Mange foretrekker å holde seg til sine egne samfunn og tradisjoner og leve sine liv i sine egne kulturelle bobler. Man kunne til og med påstå at det mellom disse gruppene er tykke kulturelle glassvegger, som det er omtrent umulig å trenge gjennom. Men det er litt morsomt å legge merke til at når israelere reiser utenlands, blir plutselig alle passasjerer med ulik bakgrunn forenet og veldig ”israelske”, uten hensyn til om de er religiøse, sekulære, russiske, etiopiske, innfødte israelere eller nye immigranter. Bildet av folk i Israel er som en mosaikk: adskilte biter settes sammen og danner en helhet.

Å knuse glassvegger

Da jeg skrev denne artikkelen i mai 2021, var det stygge sammenstøt i Israel – i byer der ulike etnisiteter vanligvis har kommet bra ut av det med hverandre i tiår. Til forskjell fra tidligere konflikter ble det ekstreme voldshendelser i blandede arabisk-jødiske områder. Biler og eiendommer ble satt fyr på, og hatets flammer blusset opp. Politisk spenning har det vært lenge, men slike ondsinnede handlinger mellom naboer, var nytt. Plutselig begynte bobler og glassvegger å knuses. Mange var redde for at dette var begynnelsen på en tredje intifada. Heldigvis inngikk Israel og Hamas våpenhvile etter elleve dager med krig. Men spenningene vedvarer og sammenstøt skjer fortsatt om enn i mye mindre grad.

A group under a tree

Studenter fra guidekurset under forelesning. Bilde: Tanja Shoshani

Midt i de potensielle skremmende senariene er det likevel et fenomen som bringer glimt av håp: Mange jøder og arabere går sammen for å fremme fredelig sameksistens. Gjennom denne siste konflikten, og etterpå, var det tusenvis av mennesker som samlet seg for å demonstrere for fredelig samkvem mellom jøder og arabere. Noen av dem var venstreradikale som oppfordret til en to-statsløsning. Andre grasrotbevegelser trakk deltakere fra bredere politiske og religiøse spektre, som for eksempel ’Kvinner for fred’. På Facebook sto folk fram imot hat, og fremmet fred ved å være med i gruppa ’Jøder og arbere nekter å være fiender’.

De troende har heller ikke vært tause. Fellesrådet for messianske pastorer og eldste kom 17. mai med en uttalelse som beklaget polarisering og hat: ”Vi, israelske jøder og arabere, som deler samme tro på Jesus som Messias og Herre, erklærer at vi står sammen i broderlig kjærlighet, som er rotfestet i vår tro og basert på Skriftene i Det gamle og Det nye testamentet … Våre hjerter er i sorg ved å være vitne til all vold og alt hat i landet vårt der vi alle bor sammen – og vi har ikke noe annet land”. Uttalelsen går videre til å kalle på alle troende til å uttrykke enhet i kjærlighet, hjelpe hverandre, og gjennom det hele stå opp mot Satans krefter som raser rundt i landet.

Selvsagt har konflikten to nivåer – det politiske og det dagligdagse. På det politiske planet er det en konflikt som nok dessverre ikke vil bli løst i nær framtid. På det praktiske planet ønsker de fleste i Israel å komme raskt tilbake til ”normalt” liv – eller i det minste til det som betraktes som normalt, her.

Å leve i bobler har vært slik folk fra ulike kulturelle og religiøse sammenhenger har lyktes med fredelig sameksistens gjennom generasjoner. Dette kan oppfattes som positivt. Vi håper iallfall å få se relativ harmoni og fred seire igjen, mens vi fortsetter å drømme om en slutt på konflikten og be om fred for Jerusalem.